Verden går fremover. Selv i lille Norge foregår det kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt nivå med regimetodikk og improvisasjon som tema. I desember disputerte den nye utdanningslederen for regi-linja på KHiO, Sceneinstruktør Tyra Tønnessen for sitt stipendiatarbeid “Planlagt Intuisjon, bevisste veier til det ubevisste – en utvikling av Konstantin Stanislavskijs improvisasjonsmetode“.
Konstantin - Stan the man - har i nesten 100 år vært kilden og inspirasjonen til det psykologiske og realistiske teatret på både i østeuropa og vesteuropa, samt på andre sida av atlanterhavet. Det idag finnes et utall tolkninger og videreutviklinger av hans skole, fra amerikanernes method, med vekt på følelsene til det analytiske britiske teatret. I Norge har skuespillere og regissører siden 1995 blitt utdannet av russeren Irina Malochevskaja og har gitt dem et grundig metodisk grunnlag for å jobbe praktisk med teater. Metodene hennes stammer direkte fra Stanislavskij i en tradisjon som har utviklet seg i russland siden hans død i 1938 gjennom arbeidet til Tovstonogov. Metoden for handlende analyse og metoden for fysiske handlinger er kjernen i den russiske tradisjonen etter Tovstonogov. I sitt stipendiatarbeid prøver Tyra gjennom eksperimentering og leting å videreutvikle disse metodene med forestillinger på norske teatre. Det er vanskeligere enn mange tror, for selvom den russiske skolen er helt sentral i skuespiller- og regiutdannelsen på KHiO mener både Tyra og Stein Winge at det skjer en kollisjon mellom nyutdannede teaterkunstnere og bransjen. I stipendiatrapporten opplever Tyra at hun ikke har lykkes spesielt i å intergrere disse metodene i det praktiske regiarbeidet på institusjonene og framholder dem heller som et ideal man bør jobbe mot, enn noe som faktisk lar seg gjennomføre idag. Likevel er det her svært mange nyttige lærdommer for folk som er interesserer seg for bruk av improvisasjon og stanislavskij-metoder i prøvearbeidet.
Som relativt autistisk når det gjelder systemer og modeller er jeg en svoren tilhenger av disse metodene som gir regissøren og skuespillerne et metaforisk formspråk og praktisk arbeidsverktøy i hele prøveperioden. Metoden er spesielt egnet til å bryte ned hendelser i stykket til mindre enheter som er mulig å bearbeide psykisk og fysisk. Man må imidlertid passe seg for, slik min kjære regi- og dramaturgi-lærer Renata Mauer fra Høgskolen i Oslo påpekte, å henge seg for mye opp i det metodiske og glemme at teatret må formidles med hjertet også. Mine erfaringer tilsier imidlertid at det er for lite metode i norsk teater. Regissører som ikke har bakgrunn fra Irina eller den handlingsbaserte Stanislavskij-skolen instruerer nesten utelukkende etter hjertet. Ikke misforstå meg - man må naturligvis ha en slags intuitiv og følelsesmessig visjon av forestillingen - et mål man arbeider mot, men i metodisk svake produksjoner tror jeg det er mer tilfeldig om sluttproduktet blir bra eller ikke. Dette er naturligvis mye avhengig av de andre deltakerne i produksjonen, gode skuespillere gjør det som regel altid bra. Slik Tyra framstiller det i sin sluttrapport fra stipendiatarbeidet og i senere intervjuer ser det ut som kollisjonen i norsk teaterliv skjer mellom mellom metode eller ikke-metode. Den gamle garden regissører blant annet representert ved Stein Winge i sin kritikk av boka “regiskolen” presenterer, skjelden noe alternativt system. Jeg er naturligvis ingen autoritet på dette feltet, men i de få erfaringer jeg har fra regissører som stort sett jobber med psykologisk realisme ligger det ikke noe helhetlig system bak. Jeg var foreksempel på et regikurs arrangert av Landslaget Drama i Skolen (foreningen for dramalærere) der nettopp Stein Winge var kursholder. Vi skulle gi oss i kast med en del tekster av Shakespeare og Beckett, som for Stein er mer enn velkjente. Jeg var på tidspunktet en ung student på drama på høgskolen og hadde høye forventninger til kurset. Endelig skulle jeg få se en profesjonell regissør jobbe og formidle sine lærdommer fra en lang og vellykket karriere fra den norske og internasjonale scene. Jeg ble skuffet. Aller mest fordi jeg opplevde at det ikke eksisterte noen metode. I gjennomgangen av tekstene vi arbeidet med var arbeidsmåten til Stein stort sett slik: “Gå dit, gjør sånn, hold et øyeblikk” og “si replikk slik som dette, ta en pause der, fortsett å snakke”. Stein fortale oss ganske enkelt hva vi skulle gjøre og la arrangementer uten at skuespillerne (oss deltakere på kurset) fikk komme med egne forslag. Selvom jeg ikke følte at jeg lærte så mye ledet dette imidlertid til hva jeg i mitt eget arbeid kaller for Stein Winge-metoden. Det er en kjapp og enkel metode som mest passer når man har dårlig tid og ikke kan starte lange diskusjoner med skuespillerne om motivasjoner, mål og hindringer. Hvis man bare forteller skuespillerne hva de skal gjøre og hvordan de skal framføre replikkene kan stykket bli veldig bra, men det blir veldig statisk. Hvis ikke skuespillerne forstår hva de gjør og hvorfor de gjør det, er det intet rom for at forestillingen kan leve og utvikle seg på en naturlig og logisk måte. Skuespillerne blir således ikke medskapende kunstnere, men død leire i regissørens hender og stivner når forestillingen er ferdig formet. Det er veldig, veldig synd. Selv amatørskuespillere har utrolig mye å bidra med under prøvene og teatret bør være en kollektiv kunstform der alle deltakerne gir av seg selv til forestillingen. Jeg mener ærlig talt at norske regissører overlater alt for mye til tilfeldighetene, det må være en viss forutsigbarhet i prøveperioden, en garanti som gjør at skuespillerne slipper til og tilføre noe personlig til forestillingen gjennom improvisasjon. Gode skuespillere er som regel alltid gode, men hvis man gir dem sjansen til å by enda mer på seg selv kan norsk teater kanskje bli enda bedre.
Videre lesning: